HVA ER FORSKJELLEN PÅ BILLIGE OG DYRE KIKKERTER?
Mange spekulerer hvorfor enkelte kikkertmodeller eller enkelte merker er flere ganger så dyre som andre. Svaret er sammensatt og beror på mange ulike faktorer.

Utviklingen av optikk har gått raskt fremover, spesielt de siste 10-15 årene. I dag blir nær sagt alle komponenter, herunder også glasslinser og prismer, maskinelt behandlet, og stadige teknologiske fremskritt gjør at resultatet blir mer nøyaktig enn tidligere. Kikkertene presterer derfor langt bedre enn tidligere. Det har også vært en rivende utvikling på linse- og prismebelegg – metalliske stoff med ulik sammensetning som dampes på glassflatene for å sikre høy refleksjon eller størst mulig lysgjennomgang uten lystap. Utseendemessig har også kikkertene utviklet seg med nyere og mer moderne fasonger, hvor noe av tanken også er å komprimere størrelse og vekt, og derigjennom fremstille en kikkert som er mer håndterbar både på vekt og størrelse. Sitter du på en gammel eller tilårskommen kikkert er det derfor mange argumenter for å skifte, spesielt om du driver jakt eller går mye på tur.

GLASSKVALITET
"Eldre" lesere vil kanskje nikke gjenkjennende til en referanse til Pink Floyds legendariske plateomslag på konseptalbumet Dark side of the Moon: En stråle hvitt lys brutt i alle regnbuens farger gjennom et abstrahert prisme mot en sort bakgrunn. Omslaget illustrerer på en flott måte to optiske fenomén: refraksjon og dispersjon – hvor refraksjon beskriver hvordan retningen på lyset bøyer av i overgangen fra et medium til et annet, eksempelvis fra luft til glass. Hvor mye retningen endres, dikteres av stoffenes refraksjonsindeks. Jo høyere indeks, jo større motstand møter lyset, som igjen bestemmer retningen. Dessverre er det slik at ulike farger (bølgelengder) påvirkes ulikt av én og samme brytningsindeks. Illustrert på plateomslaget på Dark side of the Moon ser vi hva som skjer i praksis: Fargene forplanter seg med ulik vinkel gjennom glasset, og treffer følgelig ikke samme punkt (brennpunkt) på den andre siden. Overlatt til glass av dårlig kvalitet, og/eller til simple optiske konstruksjoner, vil dispersjon gi seg til kjenne i form av såkalt kromatisk avvik – et skjemmende omriss av farge, spesielt godt synlig rundt motiver i kontrastrike lysforhold.

Fra venstre: Pink Floyds velkjente plateomslag, etterfulgt av en mer naturtro illustrasjon av hvordan hhv. standardglass og spesialglass takler dispersjon.

Siden optikkens barndom har man arbeidet intensivt med å finne tekniske løsninger for å bekjempe slike avvik. Man fant tidlig ut at man ved å kombinere linseglass med ulik fasong og sammensetning kunne man nulle ut eller i det minste begrense de mest uttalte avvikene. I dag, dog med enkelte unntak, er de aller fleste kikkerter og teleskop opp til ca. 10 000 kroner utstyrt med prismer og linser av optisk standardglass, som regel av typen kron- eller flint. På instrumenter hvor to linseelementer av hhv. kron- og flintglass er brukt i samspill, heter det at konstruksjonen er akromatisk. Det vil si at instrumentet blir i stand til å fokusere både blåtoner og rødtoner inn mot samme punkt (brennpunkt). Den akromatiske konstruksjon sliter imidlertid med den gulgrønne delen av spekteret (sekundært kromatisk avvik), og for å tvinge samtlige bølgelengder/farger inn på samme optiske kurs, kan man benytte en tredje korrigerende linse. Slike konstruksjoner faller innenfor kategorien apokromatisk. Kikkerter og teleskop med betegnelsen APO (kort for det engelske apochromatic) gir en god indikasjon på at kikkerten/teleskopet tegner skarpt og rent. Fordi apokromatiske konstruksjoner er mer innfløkte og vanskeligere å designe/konstruere, og siden konstruksjonen ofte innbefatter kostbart spesialglass, er apokromatiske instrumenter som regel ganske dyre.

En annen utbredt betegnelse er "ED" - en engelsk forkortelse som løst oversatt til norsk betyr glass med "ekstra lav spredning" (Extra low Dispersion). Som navnet antyder har slikt glass egenskaper som gjør at de ulike bølgelengdene divergerer mindre på veien gjennom glasset, som i sin tur medfører færre brytningsfeil enn det du finner i standardglass. Ved å fokusere bølgelengdene mer nøyaktig inn på samme brennpunkt, har ED-glasset samme misjon som den apokromatiske linsekonstruksjonen. De siste årene har ED-betegnelsen sneket seg inn på stadig flere og rimeligere kikkerter. Det samme gjelder forsåvidt også APO, i noen tilfeller også kvasibegrepet Semi-APO. Vi bør i denne forbindelse presisere at selv om to modeller deler de samme modellbetegnelsene, betyr ikke det nødvendigvis at de stiller likt. Ja, det vil gi en viss indikasjon på hva du kan forvente av bildekvalitet, men betegnelsen sier i seg selv ingenting konkret om glassets opprinnelse, sammensetning, materialkvalitet/puritet eller videreforedling (sliping), ei heller noe videre om hvor godt kikkertens optiske bestanddeler "samarbeider" med hverandre. Derfor kan man ikke uten videre utgå fra at to modeller med samme betegnelse stiller helt likt ved startstreken. Her vil pris gi en viss pekepinn om hvor god kikkerten faktisk er.

Når en av de mer velrenommerte merkene avduker en ny modell, ledsages lanseringen naturlig nok, som med alt annet, med en viss forventning om én av to ting: Enten merkbar forbedring fra en eldre modell, eller at produktet tilfører markedet noe radikalt nytt og unikt. Å utvikle nytt koster tid og penger, og derfor er det heller ikke så merkelig at mange av premiumproduktene inneholder patentbelagte løsninger som du ikke finner maken til i et rimeligere produkt. Ytelse og pris går har med andre ord ikke bare å gjøre med kvaliteten på råmaterialene, men like mye hvordan man velger å applisere råmaterialene. Som Zeiss så treffende har sagt, er en god kikkert mer enn summen av sine deler.

Det myteomspunnede fluorittglasset – fordyrende men ytelsesfremmende
På kikkerter i høyere prisklasser (og med noen svært få unntak under 10 000 kroner) finner vi ofte såkalt fluorittholdig glass. Slike kikkerter har ofte benevnelsen «HD» (High Definition) eller «FL» (fluorite) med i modellnavnet, men det finnes også kikkerter med fluorittholdig glass uten slike benevnelser. Fluoritt er et naturlig forekommende mineral i krystallform med enestående optiske egenskaper, som i ren form er overlegent alle andre kjente glasstyper. Det er også blitt hevdet at fluorittglass er uovertruffent med hensyn til dets lysoverførende evner – eller enkelt forklart hvor mye av det innfallende lyset som glasset evner å overføre uten tap. En rimelig modell med standardglass vil således kunne overføre mindre lys til øyet enn en høykvalitetsmodell med tilsvarende objektivdiameter. Men til tross for at fluorittkrystallets fremragende optiske egenskaper har vært kjent siden 1800-tallet, ble det lenge ansett for å være umulig å implementere i større optiske instrumenter. Krystallene som en finner i naturen ganske enkelt for små og morfologisk uregelmessige til det. Løsningen på dette problemet kom rundt midten av det forrige århundre, da flere av de større optikkprodusentene, med Canon i spissen, satte seg som mål å produsere syntetisk fluorittkrystall:

"In 1968, two years after the initiation of the F Program, Canon researchers grew a synthetic fluorite crystal, the first successful attempt in Japan. But numerous hurdles remained before fluorite could be incorporated into a camera lens. Because fluorite cannot be ground in the same manner as optical glass .... This grinding process took four times longer than standard techniques, and afterward, each lens needed to be washed by hand" (ref.: https://global.canon/en/imaging/l-lens/technology/fluorite.html)

Over: En forenklet fremstilling av syntetisk produksjon av fluorittkrystall til optiske formål

MATERIALVALG
De fleste kikkerter i prisklassen opp til 10 000 kr ++ er laget i aluminium eller polykarbonat (høykvalitetsplast), eller en kombinasjon av disse. Bruken av aluminium gjør kikkertene robuste og det skal i utgangspunktet mye til for å skade kroppen/huset på en slik kikkert. Ulempen med aluminium er vekten. Polykarbonat er lett, men er sprøere enn aluminium og tåler ikke slag/støt like godt. På premiumkikkerter i prisklassen 10 000,- ++ er magnesium tilnærmet enerådende. Dette er et dyrere og mer eksklusivt materiale, men det veier mindre. Til sammenligning vil et aluminiumchassis veie ca. 1/3 mer enn et magnesiumchassis. Magnesium gjør det mulig for premiumprodusentene å holde vekten på samme nivå som rimeligere kikkerter, selv om glassinnholdet på en dyr kikkert som regel er vesentlig høyere.

COATINGER
Coatinger, eller linsebelegg på norsk, er tynne metalliske belegg som dampes på linser og prismer. Noen coatinger har til hensikt å sikre best mulig refleksjon, mens andre skal sikre at lyset går mest mulig uhindret gjennom glasset. På dyrere kikkerter finner vi mer raffinerte coatinger enn det en gjør på rimeligere modeller, og som regel også i langt flere lang. Resultatet er et betydelig lysere bilde enn kikkerter med mindre påkostede coatinger (spesielt viktig om man skal bruke kikkerten i vanskelig/dårlig lys – typisk jakt). Som ytterste lag på de ytterste linseoverflatene bruker flere av de ledende optikkprodusentene på mange modeller et hydrofobisk belegg som hindrer at fukt/skitt fester seg, hvilket letter rengjøring og forhindrer at vanndråper/dugg fester seg på linseoverflatene I stedet preller vannet av, akkurat som olje i en teflonpanne. Leica, Swarovski og Zeiss har egne coating-patenter med egne navn. Disse er SwaroClean (Swarovski), LotuTec (Zeiss) og AquaDura (Leica).

GENERELT OM UTVIKLINGSKOSTNADER
Det koster å ligge i tet på utvikling av innovative løsninger. Tiden fra de første skissene på tegnebrettet og til en ny kikkertmodell ruller av samlebåndet, er for premium-produsentenes vedkommende en prosess som gjerne tar flere år – først etter at modellen har gjennomgått rigorøs testing for å sikre at den imøtekommer alle krav til byggekvalitet og slitestyrke. Der hvor andre produsenter kanskje setter bort produksjonen til et annet land (som regel Kina eller Japan), da enten ved at de tegner kikkerten selv men lar en frittstående fabrikk stå for produksjonen, eller de kjøper rettighetene til en allerede ferdigutviklet modell – har premiumprodusentene full kontroll over produksjonsløpet. Når vi legger til at samtlige ledd i dette løpet foregår i regi av verdensledende optisk kompetanse på fabrikker i Østerrike og Tyskland (høykostland), kombinert med det faktum at kikkertene inneholder råvarer som er ekstremt kostbare både i innkjøp og videreforedling (jamfør fluorittholdig glass, magnesium etc.), er det lettere å forstå det relativt høye prisnivået på slike kikkerter.

ET GJENNOMTENKT YTRE - KOMFORT OG BRUKERVENNLIGHET
I en diskusjon omkring hvilke egenskaper som gjør en god og gjennomtenkt kikkert, er det lett å glemme at det som definerer en god kikkert hviler vel så mye på hvor gjennomtenkt kikkerten er med hensyn til ergonomi og brukervennlighet. Vi sanser jo ikke et optisk instrument med øynene alene, selv om det selvfølgelig er synet som står i sentrum. Når en produsent først har klart å utvikle en ny og forbedret teknisk løsning, er det som regel på de absolutt dyreste modellene, flaggskipene, at de implementeres først. Vi kan trekke frem noen eksempler:

1. Nye festeanordninger for nakkereim og beskyttelsesdeksel
Et godt eksempel er Swarovskis patenterte Pro-konsept, som enn så lenge er forbeholdt fabrikkens mest raffinerte håndkikkerter; "NL Pure", "EL" og "CL Companion". Konseptet innbefatter blant annet en egenartet nyvinning i nakkereimfestet – og følgelig også på nakkereima – på kikkertene. Her har fabrikken fjernet den tradisjonelle løsningen til fordel for en rund, roterende knapp med bajonettlås. Denne løsningen fungerer utmerket, og gjør at en kan ta reima av og på i en håndvending, i tillegg til at det – ettersom festet roterer rundt sin egen akse – skal mye til før reima floker seg.  Pro-konseptet omfatter også ny innfesting for front/objektivdekslene. De nye dekslene avviker fra den tradisjonelle hengslede typen (gummiring forbundet til et plast- eller gummilokk/hette som tres utenpå tubusene). På "NL Pure" og "EL" har fabrikken, som den første blant premiumprodusentene, i stedet valgt å integrere festet i selve kikkertkroppen. Dekslene hektes ganske enkelt innpå et metallstag plassert i en åpning i gummiarmeringen på bunnen på objektivene. Vi finner en lignende deksel-løsning på Leica sin toppmodell, Noctivid HD.

2. Gjennomtenkt ergonomi
En ergonomisk gjennomtenkt kikkert kan sammenlignes med en godt redigert/klippet film: Du merker ikke nødvendigvis detaljene, men de bidrar ubevisst til en helhetlig bedre opplevelse. For kikkertbrukerens vedkommende går dette går på hvor naturlig kikkerten ligger i hendene, fasongen på øyerørene (som derigjennom påvirker synskomforten), størrelsen på, og utformingen av, fokushjulet, gummiarmeringens tekstur etc. I sum kan de ergonomiske forskjellene mellom en rimelig modell og en premiummodell kan være slående. Et godt eksempel er Zeiss' toppmodell, Victory SF - hvor ingeniørene gikk til det drastiske skritt å trekke brorparten av det optiske systemet lenger bak i kikkertkroppen slik at tyngdepunktet/vippepunktet ligger rett over hendene på brukeren. Resultatet er en kikkert som oppleves mye lettere enn det den er. På Victory SF finner vi også et nytt Zeiss-konsept de har kalt Smart Focus, gir fokushjulet høy utveksling. Høy utveksling gjør at du kan veksle mye raskere mellom korte og lange avstander.

3. Mekanisk presisjon
Dyrere kikkerter har gjennomgående høyere presisjon på alle mekaniske overføringer, det være seg fokushjul, dioptermekanisme etc.