VALG AV FORSTØRRELSER

Verdt å vite om forstørrelser
Det finnes stjernekikkerter i alle størrelser, med diameter fra 50-60 mm og opp til de virkelig store på 350-400 mm. Okularer er det utskiftbare øyestykket du ser gjennom, og det er nettopp her selve forstørrelsen skapes. Det finnes okularer i størrelsen 2 mm og opp til 40 mm.

Disse stjernekikkertene kan med de ulike okularene gi forstørrelser opp til flere hundre ganger. Av og til blir stjernekikkerter annonsert med påstander om meget høye forstørrelser. Vanligvis gjelder dette stjernekikkerter med diameter på 60-70 mm – altså objektivglassets diameter. Påstandene kan dreie seg om forstørrelser opp mot 600x.  Ja, det er sant at bildet kan forstørres så mye, men det stjernekikkerten ender opp med å forstørre, er all turbulensen i lufta mellom stjernekikkerten og det objektet man ser på. Når man ser på astronomiske objekter (himmelobjekter), ser man gjennom en uendelig mengde luft som sjelden er stillestående.  Dette kan sammenlignes med det å se på objekter på landjorda, hvor urolig luft stiger opp fra bakken.

Hvorfor er ikke høyere forstørrelse nødvendigvis bedre?
Siden de fleste himmelobjekter man kikker på er veldig langt unna, er den vanligste konklusjonen å pøse på med forstørrelse for å trekke dem nærmere og gjøre dem større. I virkeligheten er det slik at selv om mange himmelobjekter er veldig langt unna, er de faktisk ganske store på stjernehimmelen. Ta f.eks. Orion-tåken, som er over 1 300 lysår unna jorden. I utstrekning på stjernehimmelen er den faktisk dobbelt så stor som vår egen måne. En høy forstørrelse betyr at synsfeltet også blir mindre, og da kan man oppleve at himmelobjektet kanskje ikke får plass i bildet. En annen åpenbar grunn til å holde seg til relativt lave forstørrelser er lysstyrken. Dobler man forstørrelsen blir bildet fire ganger mer lyssvakt. Siden de fleste himmelobjekter i utgangspunktet er relativt lyssvake, vil det ikke anbefales å gjøre dem enda svakere ved å plusse på med kraftig forstørrelse. Lysstyrke er en av de viktigste enkeltfaktorene ved observasjon av stjernehimmelen.

Illustrerende bilde, under: Orion-tåken med lav forstørrelse (venstre) og høyere forstørrelse (høyre).

Maksimal anbefalt forstørrelse
Alle stjernekikkerter har en maksimal anbefalt forstørrelse, kall det gjerne en øvre grense for hvor mye forstørrelse kikkerten tåler. Det er en meget enkel huskeregel for å regne ut denne: 2x diameteren på objektivglasset/diameteren på kikkerttuben (i antall millimeter) ved gode forhold. Det vil si at en stjernekikkert som har diameter på 60 mm skal kunne takle 120x forstørrelse (2 x 60 = 120). Mer påkostede stjernekikkerter av typen apokromatiske refraktorer kan takle 2,5-3x diameteren..

Forstørrelse, skarphet og turbulens
Oppløsningen en stjernekikkert kan levere avhenger av mengden lys den kan fange inn. Jo større diameter (på frontglasset), desto høyere oppløsning og følgelig et bedre og skarpere bilde. Dog er det tilfeller hvor jordas atmosfære er så «urolig» at en stjernekikkert med mindre diameter vil kunne gi bedre resultater, fordi den ikke fanger opp turbulensen like godt. Et frontlokk med en mindre åpning som fungerer som en maske, kan vise seg å være nyttig i slike tilfeller. Observasjonsforholdene er vanligvis definert av to atmosfæriske karakteristikker: Hvor stille lufta står og hvor gjennomsiktig lufta er (mengden fuktighet eller partikler).

Så hva skjer om man likevel overskrider maksimal anbefalt forstørrelse?
De optiske lovene viser klart og tydelig at jo kraftigere forstørrelse man bruker, jo verre blir bildekvaliteten. Og jo nærmere maksimal anbefalt forstørrelse man kommer, desto mørkere og mer «grumsete» fremstår bildet. Det som i praksis skjer når man overskrider stjernekikkertens grenser er følgende:

• Oppløsningen blir dårlig (bildet virker «ullent»)
• Kontrasten blir dårlig (lyse og mørke deler av bildet «flyter sammen»)
• Bildet fremstår mørkt og grumsete

Overskrider man grensen med god margin vil man faktisk ha store problemer med å tyde det man ser på, og synsopplevelsen blir også deretter. Det er altså lurt å holde seg på riktig side.

Illustrerende bilde, under: Månen med tilstrekkelig forstørrelse under gode forhold

Illustrerende bilde, under: Månen med større forstørrelse enn maksimalt anbefalt. Ikke bra...

Dokumentet er under arbeid...