Enten man nå anser seg for å være nybegynner eller viderekommen bruker, er det lett å å gå seg vill i dagens regelrette mylder av astrorelatert tilbehør, og da særlig okular. Uansett brukernivå kan det oppstå usikkerhet omkring hvor godt okularene som følger med teleskopet er skikket til tiltenkt bruk, hvilke alternativer som eventuelt finnes, og hvilke muligheter og begrensninger som ligger i ulike okulartyper og spesifikasjoner. Denne teksten har til hensikt både å avmystifisere og veilede i disse spørsmålene. Mye av stoffet i denne teksten berører og overlapper temasidene valg av stjernekikkert: Trykk her.

To hovedkategorier
Vi kan grovinndele nær sagt alle moderne okularmodeller i to hovedkategorier; de med 1,25" rørdiameter, og de med 2" rørdiameter. Førstnevnte er den desidert mest utbredte typen, idet 1,25" er standardformatet på okularfestet (fokuseren) på tilnærmet alle stjernekikkerter under 10 000,-. Større og dyrere teleskop er i mange tilfeller forberedt for 2" diameter, selv om det normalt følger med en reduksjonsadapter som tillater montering av begge typer. Så hvorfor opererer man med to ulike rørdiametere? Kort fortalt tillater 2"-okular større synsfelt enn det som er fysisk mulig 1,25"-okular. Dette kommer av at 2"-okular har større såkalt field stop; et engelsk fagbegrep som angår bredden på lyskjeglen som reiser gjennom okularet. Selv om det kanskje høres slik ut har dette ingen strupende effekt på teleskopets lyssamlende styrke (field stop må ikke forveksles med stop, som løst oversatt til norsk går på tubens forhold mellom lyssamlende og forstørrende styrke (blendertall), men det påvirker synsfeltets bredde. Sammenligner du et 2"-okular med et 1,25" med samme brennvidde vil 2"-okularet i de fleste tilfeller gi et mye større synsfelt selv om forstørrelsen selvfølgelig er den samme på begge to. 

Ovenfor: De to vanligste standardene på markedet i dag

Hva betyr tallmerkingen på okularet?
Uansett størrelse er alle okularer merket med brennvidde i antall millimeter. Brennvidden er enkelt forklart avstanden som lyset må reise gjennom det optiske systemet (i dette tilfellet selve okularet), og oppgis alltid i millimeter. Du har kanskje merket deg at verken teleskopkroppen eller okularet sier noe konkret om hvor mange ganger forstørrelse du har til rådighet med en gitt teleskop-okular-kombinasjon? Selv om dette forståelig nok virker både forvirrende og upraktisk, ligger forklaringen i at forstørrelsen dikteres av forholdet mellom brennvidden på teleskopkroppen og brennvidden på okularet. Siden produsenten ikke kan vite på forhånd hvilken kombinasjon du skal bruke, er det derfor umulig å forhåndsmerke utstyret med rekkevidden i antall ganger forstørrelse.

Så hvordan regner jeg meg frem til forstørrelsen?
For å regne ut forstørrelsen på et gitt okular på en gitt teleskopkropp, deler du ganske enkelt bare brennvidden på teleskopet med brennvidden på okularet. På teleskopet er brennvidden gjerne oppgitt med forbokstaven F (eks: F=500mm). Bokstaven F kommer av det engelske ordet for brennvidde (focal length). Vi kan altså utlede at et okular med 10 mm brennvidde vil gi 50x forstørrelse på et teleskop med brennvidde på 500 mm (500 / 10 = 50).

Over: Uthevet i sort: Brennvidde-angivelsen på en helt vanlig amatørmodell.

Ulike okularer til ulike formål
Selv om det ikke finnes noen vedtatt fasit å støtte seg på, finnes det generelle retningslinjer for hvilke okular som passer enkelte typer bruk best. Retningslinjene bygger imidlertid på en til dels tung teoribasert materie, som vi skal gå nærmere inn på nedenfor. Grovt sett går disse retningslinjene på forstørrelse, lysstyrke og synsfelt.

Som vi har vært inne på, er det samspillet mellom brennviddene på okular og teleskop som dikterer forstørrelsen på bildet. Okularet kan med andre ord ikke dra hele lasset alene i fall man ønsker seg ekstrem rekkevidde, selv om det er sterkt innvirkende.

Til planetstudier er det som regel ønskelig med høy forstørrelse da planetene, selv om de befinner seg relativt nærme Jorda, tar opp ekstremt lite rom på natthimmelen. Derimot er det til stjernetåker, galakser og lignende himmelobjekter (eng: deep sky objects) mange tilfeller ønskelig med mye lavere forstørrelse. Dette er det to svært gode grunner til.

Det ene er at okular som gir høy forstørrelse (okular med kort brennvidde) kan resultere i et bildeutsnitt som simpelthen blir for "trangt" til at tåken eller galaksen du skal observere får plass i bildet. Det andre, og kanskje vel så viktige, er det faktum er at bildets lyshet henger tett sammen med forstørrelsen: Jo høyere forstørrelse, jo mørkere og mer grumsete blir bildet (se illustrasjon nedenfor). Hvor mørkt eller lyst bildet tegnes er selvfølgelig også avhengig av objektivstørrelsen og dermed lysstyrken på teleskopet, men uansett objektivstørrelse vil bildet relativt sett alltid tegnes mørkere på høy forstørrelse. Se for øvrig underkapitlet Videre lesning i bunnen av denne teksten for mer informasjon om lysstyrke og synsfelt.

Et annet viktig moment i valget mellom to tilsynelatende like okular, er det at brennvidden på okularet bare forteller halve sannheten om noe vi allerede har berørt; bildeutsnitt og synsfelt. Selv om det stemmer at to okular med samme brennvidde vil gi samme forstørrelse på det samme teleskopet, kan størrelsen på synsfeltet variere kraftig. Med synsfelt sikter vi til hvor mye av omgivelsene rundt motivet som okularet klarer å favne (se illustrasjon nedenfor).

Siden stort synsfelt stiller høyere krav til den optiske konstruksjonen, øker også prisen betraktelig i takt med synsfeltet. Produsentene oppgir alltid synsfelt i antall grader. OBS: Som vi har skrevet mer utførlig om lengst ned i denne teksten, er teleskopets brennvidde en annen sterkt medvirkende faktor for synsfeltets bredde.

Hvilket okular bør jeg velge dersom jeg vil studere planetene i solsystemet?
Som vi har slått fast vil kortere brennvidde på okularet medføre økt forstørrelse sett gjennom teleskopet. Her bør vi alltid ha i bakhodet at økt rekkevidde er ensbetydende med dårligere bildekvalitet, selv når man kombinerer okularet med en en påkostet, lyssterk teleskopmodell. Like fullt krever planetene temmelig høy forstørrelse (150x +) for å komme nærme nok til å kunne skjelne detaljer (les: Saturns ringer, lagdeling i skyene på Jupiter etc.). Her bør vi vise til en gammel tommelfingerregel og understreke at antallet ganger forstørrelse av hensyn til bildekvaliteten aldri bør overstige 2x antallet millimeter på objektivåpningen. En teleskopmodell med objektivdiameter på 70 mm bør eksempelvis aldri kombineres med et okular som gir mer enn 140x forstørrelse. Aller helst bør maksforstørrelsen ligge godt under den teoretiske "smertegrensen".

Hva bør jeg velge dersom jeg vil studere stjernetåker, galakser og stjernehoper?
Teleskopets evne til å gjengi fjerne, lyssvake objekter (eng: deep sky objects) avhenger i stor grad av diameteren på objektivet (den fremste linsen), da det er først og fremst denne som avgjør teleskopets lyssamlende styrke. Okularet er imidlertid med på å avgjøre hvordan teleskopets lysstyrke og synsfelt utnyttes. Som vi har vært inne på, vil et okular med kort brennvidde gi teleskopet høy forstørrelse - og høyere forstørrelse er som også nevnt ensbetydende med trangere bildeutsnitt og mørkere bilde. Med dette i mente er det på generelt grunnlag mest tilrådelig med et okular med lav forstørrelse. Ja, dette vil medføre at enkelte av himmelobjektene som befinner seg ekstremt langt unna vil oppta kun en liten del av det totale bildeutsnittet, men til gjengjeld blir de mer synlige og avtegner seg skarpere og lysere.

Uansett bør vi presisere at atmosfæriske forhold (turbulent luft, lysforurensing) også er med på innvirke på den opplevde bildekvaliteten. Opplever man skuffende bildekvalitet bør en derfor ikke  være for hastig med å rette anklagende blikk mot teleskop og okular. Under optimale forhold med upåvirket nattsyn kan en se bemerkelsesverdig mye selv gjennom en billig teleskopmodell, mens det motsatte kan være tilfelle på en påkostet modell under dårlige observasjonsforhold.

Videre lesning
Teksten så langt har favnet mye essensielt stoff i svært generelle trekk. Det kan derfor være på sin plass med noen utdypende kommentarer til det som så langt er gjennomgått.

F-tall / blendertall
Selv om vi tidligere i teksten har satt likhetstegn mellom teleskopets lyssamlende styrke og teleskopets objektivdiameter, må det litt mer hjernetrim til for å forstå dette med lysstyrke fullt ut. Den mest korrekte måten å angi lysstyrke på, er å vise til teleskopets såkalte F-tall - også kjent som blendertall for de som er bevandret i kamera-teori. F-tallet finner du ved å dele teleskopets brennvidde med dets objektivdiameter. Jo lavere tall du ender opp på, jo mer lyssterkt er teleskopet (jf. illustrasjonen nedenfor). Et teleskop med F-tall i størrelsesorden 4-5 regnes for å være lyssterkt, mens normen for rimeligere modeller gjerne ligger omkring 7-11.

Et lite tankeeksperiment illustrerer hva f-tallet innebærer i praksis: La oss si at vi bygger et klassisk refraktorteleskop med en fysisk lengde på vanvittige 30 meter, og med et objektiv på 300 mm i diameter. Et objektiv på 300 mm virker umiddelbart veldig imponerende, men siden den effektive brennvidden på teleskopet tilsvarer omtrentlig lengden på teleskopet, vil vi ende opp et f-tall på 100 (f/100) - hvilket er ekstremt lyssvakt. Trolig hadde dette hypotetiske teleskopet tegnet bekmørke bilder selv i sterkt dagslys.

Apparent field og view (AFOV) og telescopic field of view (TFOV) (mer om synsfelt)
Som tidligere nevnt oppgis okularets synsfelt i antall grader. I den forbindelse kan vi trekke et skille mellom okularets tilsynelatende synsfelt, og bildets teleskopiske synsfelt (eng: appararent field of view / telesopic field of view).

Det tilsynelatende synsfeltet er det okularets optiske konstruksjon som avgjør. Det tilsynelatende synsfeltet sier ingenting konkret om det opplevde synsfeltet når du peker teleskopet mot himmelen, men det gjør det mulig å regne seg frem til det teleskopiske synsfeltet. Det teleskopiske synsfeltet angir på sin side mer direkte hvor stor del av himmelen du kan se gjennom okularet til enhver tid.

La oss si at vi har foran oss et teleskop med brennvidde på 600 mm, og et okular med brennvidde på 25 mm, og et tilsynelatende synsfelt på 52°. For å finne ut hvor stort det reelle bildeutsnittet ditt blir av himmelen i antall grader, regner du slik:

- 600 mm / 10 mm = 24x forstørrelse
- FOV 52  / 24 = 2.1° bildeutsnitt (Månen opptar eksempelvis ca. 0,5°)

Hva kan vi bruke denne informasjonen til? Vel, himmelobjektenes omfang på himmelen kan oppgis i antall grader, og slik kan vi regne oss frem til hva vi får med, og hva vi ikke får med i bildet med ulike okular-teleskop-kombinasjoner.

Denne teksten er under arbeid ...